På krisesenteret i Samfya, Zambia, møter koordinator Ruth Nayamg tragiske historier om vold og overgrep, men fokuserer på håpet og livet som kan gjenoppbygges. Med støtte fra Kirkens Nødhjelp og EU har senteret blitt en trygg havn som samler helse, politi og rettsvesen for å hjelpe ofre. Gjennom bevisstgjøring ser Ruth at flere nå søker hjelp, og at holdningene i lokalsamfunnet endrer seg til det bedre.
Av: Anette Torjusen
Foto: Håvard Bjelland
I Samfya står tradisjoner sterkt, og det er mye overtro i distriktet. Som at hiv kan kureres med sex med et jentebarn eller at man kan gjøre som man vil, så lenge man er mann. Kjønnsbasert vold er utbredt, og behovet for å gjøre noe er stort.
Krisesenterkoordinator Ruth Nayamg
– Da vi startet opp senteret her var alt så følelsesladet og vanskelig. Jeg klarte ikke å slutte å gråte, men det har endret seg. Nå ser jeg hvordan mennesker kan få et godt liv etter at de har vært her hos oss, sier Ruth Nayamg, koordinator for krisesenteret i Samfya.
Enklere å få hjelp
I 2019 inngikk Kirkens Nødhjelp en fireårig avtale med EU for å støtte ofre for kjønnsbasert vold, samtidig som man endret holdninger i provinsen Luapula. Programmet, Natwampane, skulle rulles ut i tolv distrikter, der Samfya er et av dem. En viktig del er bedre samhandling mellom ulike etater, som sykehus, krisesenter, politiet og rettsinstansen. I stedet for at ofre skal oppsøke alle stedene for å få hjelp, er krisesenteret knutepunkt der alle tjenestene er integrert.
– At babyer blir voldtatt er helt forferdelig, det samme gjelder unge jenter som blir voldtatt og gravide. Noen får ødelagt livene sine for alltid, sier hun.
Vi møter Ruth på undersøkelsesrommet på krisesenteret. Den lille senga er et symbol på alt som galt. Her blir små jenter undersøkt for kjønnssykdommer, voldtekter og graviditeter.
– I begynnelsen var møtet med voldtatte babyer både vanskelig og smertefullt for meg. Jeg ble veldig følelsesmessig berørt. Men jeg skjønte at det ikke gikk i lengden, og måtte jobbe med meg selv, forklarer hun.
Hun begynte å fokusere mer på hva de kunne endre, mer enn den harde virkeligheten i det hele.
– Jeg så hvordan de som kom hit endret seg. Hvordan de fikk hjelp til å bearbeide traumer og fikk behandlet fysiske skader. Jeg så oppfølgingen og støtten de fikk. Hvordan de fikk livsgnisten tilbake. At smilene kom tilbake. Det hjalp meg veldig og endret hvordan jeg tilnærmet meg dette, sier hun videre.
Det er ikke bare hun som er forandret, også samfunnet har endret seg, forklarer hun.
– Da vi begynte å jobbe her, var det aldri noen som anmeldte kjønnsbasert vold og det var noe som foregikk i det stille. Ved holdningsskapende arbeid har vi økt bevisstheten på hva som er kriminelle handlinger.
På grunn av tradisjon har mye fått passere uten at noen stiller spørsmål ved det, slik vi gjør nå, understreker hun.
– Nå anmeldes voldtekter og vold, vi får telefoner på hjelpetelefonen vår og vi har fått god hjelp av tradisjonelle ledere i å prøve å endre dette. Vi har jobbet hardt for at de som bor her skal forstå at slike handlinger er kriminelle og ødeleggende for mennesker.
Samhandling er et viktig virkemiddel for å bekjempe kjønnsbasert vold, derfor var det viktig at sykehuset og krisesenteret skulle ligge nær hverandre.
Gode rutiner
Et steinkast unna krisesenteret ligger sykehuset, og der fanges mye opp. Som graviditeter, voldtekter og kjønnssykdommer.
Krisesenteret er en naturlig del av oss, sier Zaccheus Lungy, som er direktør ved sykehuset.
– Før var det ikke noe naturlig system som fanget opp kjønnsbasert vold, jentene og kvinnene hadde ikke noe sted å dra, og mange vegret seg for å snakke med politiet. Nå kan sende dem til krisesentret og de får all den hjelpen de trenger, forklarer han.
Han forteller at det er gode rutiner for å fange opp seksuelle overgrep, voldtekter, incest og kjønnsbasert vold.
– Jeg blir så utrolig lei meg for at små barn blir seksuelt misbrukt, og vi ser det mest sjokkerende som kan skje mot små jenter. Kjønnssykdommer, hiv, traumer, forsøk på hjemmeaborter, knivskader og slagskader er noe av det vi ser. Men det å vite at vi er der for å hjelpe, er godt.
