To kvinner

av Steinar Eraker, prest og seniorrådgiver i Kirkens Bymisjon Oslo

I 2003 fikk jeg og en kollega i Kirkens Bymisjon i oppdrag å reise til Albania på vegne av Kirkens Nødhjelp for å besøke et krisesenter for kvinner/jenter som hadde returnert til hjemlandet sitt etter å ha flyktet fra livet som offer for menneskehandel.

KN trengte en vurdering av stedet. Der møtte jeg mange kvinner, eller jenter, siden de fleste var yngre enn 18 år. Noen av dem hadde blitt tatt med gjennom hele Europa og endt opp i Norge. Mishandlet, neddopet, fratatt pass, tvunget til prostitusjon – lurt til å tro at de skulle få jobb og velstand.

Hun – som jeg nå tenker på – var 17 år, hadde klart å rømme fra sine overgripere i Norge, kommet seg helt tilbake til Albania, men kunne ikke reise hjem til sine foreldre. Grunnen var at hun var blitt solgt for penger av sine foreldre. Både det faktum og at bakmennene
var eksperter i å oppspore rømte jenter, gjorde det umulig for henne å vende hjem. Krisesenteret var bevoktet av væpnede vakter. Jeg vet ikke hvordan det har gått med henne. Jeg vet bare at Kirkens Nødhjelp fortsatte å støtte krisesenteret.

Men jeg vet hvordan det går med en annen kvinne fra Bulgaria som kom til Norge som offer for menneskehandel. Tvunget til prostitusjon, truet på eget liv. Uten et hjem. Rusavhengig som resultat av et uutholdelig liv. Fanget opp av et tiltak for kvinner i Oslo.Første gang jeg så henne var hun sliten, utslitt, hager, tom i blikket. Kontrasten er stor til kvinnen jeg kjenner i dag; ruskontroll, strålende, i arbeid, ansvarsfull, gledesspreder, for første gang i eget hjem, nyforelsket, håpefull, framtidsrettet. Det er hennes egen kraft som har bragt henne der hun er nå, men hun ble inkludert da hun var helt nede, ikke bedt om å forandre seg, men hun var med på å skape sin egen jobb og hadde tanker om hvordan hun kunne skape et eget hjem – sammen med andre i lignende situasjon.

%d bloggere like this: