Slik den solgte ser oss

av Hilde Dagfinrud Valen, redaktør i Krigsropet, Frelsesarmeen

Jeg trodde jeg var trygg, ellers hadde jeg ikke gått hjemmefra den dagen. De tok meg, kastet meg ned i dypet, på bunnen av samfunnet. De holdt meg fanget der, og så hele tiden ned på meg mens jeg ventet på kundene – de som skulle bestemme hva jeg er verdt.

Jeg ble priset billig. En pris på et menneske er jo en umulighet, for uansett sum sier den ”ingenting verdt”. Slik kjenner jeg meg, hver eneste gang jeg blir kjøpt.

De tok meg med til et land jeg ikke kjente, hvor det også er mange som synes det er greit å kjøpe mennesker, ellers hadde de jo ikke fått solgt meg. I hvert fall ikke så mange ganger og til så mange. Forbrukersamfunnet, kaller de det. Kjøpe, bruke, forbruke, kaste, forkaste, kjøpe et nytt menneske hvis man har lyst. I et sekulært samfunn trenger man visst ikke å forankre et menneskes verdi i noen større autoritet enn det menneskelige. ”Vi setter mennesket i sentrum”-parolene rommer en overdreven tro på egen og andres dømmekraft, det er min erfaring. Daglig jobber jeg i sentrum, der jeg blir plassert. Blir solgt, blir kjøpt. Hver dag ser jeg menneskeverd forvaltet ut fra skiftende lyster og luner, gjerrighet og grådighet.

De ser på meg, men de ser meg ikke. De vurderer meg, men gir meg ingen verdi. Hvor mye synes du jeg er verdt?

Jeg slapp aldri troen på Gud som gir meg en urokkelig verdi, festet i noe annet enn menneskelig svakhet. Jeg møtte noen som så hvem jeg egentlig var, og som løftet meg ut av det håpløse. Jeg erfarte kraften i anger, kjærlighet og ny begynnelse. Jeg møtte det ansvarliggjorte mennesket, det angrende mennesket, det handlende mennesket. Jeg er det verdifulle mennesket, det uvurderlige mennesket, det elskede mennesket: Den jeg egentlig er.

%d bloggere like this: